Avspenningshedonisme
Av Ingebjørg Midsem Dahl
«Jeg skjønner ikke hvordan du greier det». Det er nesten 20 år siden første gang noen med ME sa dette til meg. De siste årene har det skjedd stadig oftere. Ikke bare har jeg vært sengeliggende i over halvannet tiår, men jeg greier å gjennomføre skikkelig grundig aktivitetsavpassing også. Det er det folk ikke skjønner hvordan jeg greier. Jeg har tenkt en del over dette, og har funnet ut at det er tre grunner til at jeg holder ut med dette på det følelsesmessige planet. For det første vet jeg at aktivitetsavpassing virker. Flere ganger i løpet av livet har jeg opplevd at det å holde meg innenfor grensene mine gir gradvis og varig bedring. I tillegg har jeg lest mange historier om andre som har hatt samme effekt. Uten denne kunnskapen hadde jeg neppe greid å fortsette å bruke denne metoden år etter år.
Den andre grunnen til at jeg har holdt ut med aktivitetsavpassing så lenge er måten jeg tenker på. Når man har det vanskelig, er det lett å ende opp med å baksnakke seg selv og tenke at man er udugelig, og at man ikke er verdt noe og slikt. Jeg valgte å fremsnakke meg selv i stedet. Det jeg drev og sa til meg selv var ting som «jeg er den samme som før, den eneste forskjellen er at jeg ikke kan holde på med ting like lenge som før. Min verdi som menneske ligger i hvem jeg er, ikke i hvor mye jeg kan gjøre», «sykdommen bestemmer hvor lenge jeg kan holde på med ting, men ikke hvem jeg er eller hva jeg velger å prioritere», «jeg har makt over livet mitt innenfor grensene sykdommen setter». I begynnelsen føltes dette som blank løgn, men jeg fortsatte å tenke slik til jeg trodde på det selv når jeg var så trist at jeg gråt. Det var befriende å få selvfølelsen tilbake. Faktisk var selvfølelsen bedre enn den noen gang hadde vært. I tillegg til å tenke konstruktivt om meg selv, tenkte jeg konstruktivt om aktivitetsavpassing. Jeg tenkte tanker som «når jeg stopper aktivitetene før kraftig symptomoppblussing, er det meg som styrer sykdommen og ikke sykdommen som styrer meg», «hvile er akkurat det kroppen min trenger for å lade batteriene», «når jeg gjør bittelitt hver dag, får jeg mye mer ut av livet enn jeg gjør hvis jeg velger jojo-metoden», «det at det går langsomt fremover nå, betyr ikke at det alltid kommer til å gå like langsomt», «dette har virket før, og jeg kjenner at det virker denne gangen også», «hvis jeg fortsetter lenge nok vil bedringen bli stor». Etter hvert så jeg at alle disse tingene var sanne, og det gjorde det lettere å holde ut. Likevel er det en belastning å skulle leve livet sitt i økter på ett og to og fem minutter, spesielt når dette varer i lang tid. Her er det viktig å tenke at konstruktiv tenking ikke er det samme som positiv tenking der man forsøker å late som alt egentlig er bra selv om det ikke er det. Konstruktiv tenking handler om å ha et nyansert bilde av virkeligheten, der man anerkjenner både det som er bra og det som er dårlig. På den måten får man muligheten til både å dyrke og fremelske de gode sidene av livet, samtidig med at man anerkjenner de vanskelige sidene. Når man forholder seg til problemene er det lettere å finne gode løsninger som gjør livet litt bedre. Et annet viktig poeng er at konstruktiv tenking ikke gjør meg fysisk bedre, derimot gjør den meg gladere, og det er verdt å få med seg. Indirekte er den konstruktive tenkingen likevel med på å gjøre meg fysisk bedre fordi den gjør det mulig å gjennomføre aktivitetsavpassing og andre mestringsteknikker.
Den tredje grunnen til at jeg holder ut med aktivitetsavpassingen er at jeg i mange år har trent avspenning og oppmerksomt nærvær daglig. Dyp avspenning gir en vidunderlig følelse av velvære – det er som om man svever. Med mye trening er det mulig å oppleve dette selv om man har smerter og annet sterkt ubehag. Avspenningen har gitt meg mulighet til å oppleve nytelse hver dag, ofte i ganske store mengder, selv om jeg lever et liv der nytelse ikke ellers er det mest dominerende. Jeg kjenner etterhvert alle standardteknikkene og kan velge hvilken jeg har mest lyst på eller som fungerer best i en gitt situasjon. Dermed får jeg variasjon og valgfrihet. Hvis jeg kjeder meg og trenger opplevelser, kan jeg velge avspenning i form av fantasireiser, og rett og slett ta en ferie. Avspenning har gitt meg mulighet til å ta vare på meg selv. Jeg ligger ikke fastlåst i en evig kamp mot en kropp jeg ikke kan forlate. Jeg trenger heller ikke å flykte fra kroppen – jeg kan flykte gjennom den og ut på den andre siden til et sted der jeg og kroppen kan være venner selv om kroppen er svært syk. Dr. Robert Puff sier i en av avspenningsøvelsene sine at hvis man kunne tilbringe evigheten her, ville alt være bra. Det er faktisk sånn dyp avspenning føles. Tenk å få oppleve noe slikt når man er sengeliggende!
Hedonisme er tanken om at et menneskes ypperste følelse er lyst og at mennesket styres av lyst og ulyst. Hvis jeg lar lysten på aktivitet ta overhånd, får jeg symptomoppblussing og, i verste fall, tilbakefall. Avspenning er derimot noe jeg fritt kan ha lyst på, og jeg kan leve ut lysten på velvære og nytelse uten noen andre bivirkninger enn at jeg føler meg bedre. Lysten og nytelsen er også viktig på et annet plan. Dagen min er dominert av måltider og personlig stell, altså arbeid. Hvis resten av dagen hadde handlet om trøstesløse, lidelsesfulle hvilepauser, ville hverdagen ha gnaget meg ned til det ikke var noe igjen. Ved at jeg kan fylle hviletiden med velvære og til og med lyst, kommer livet i balanse til tross for det lave funksjonsnivået. Selvsagt er det perioder da belastningene blir så store at de begynner å tære på meg. Men fordi jeg har verktøyene som lader batteriene, kan jeg foreta justeringer som gjør at balansen gradvis kommer tilbake før jeg ender med utbrenthet eller depresjon.
I bunn og grunn er det så enkelt, selv om det selvsagt ikke er enkelt i det hele tatt. Likevel har det vist seg å være enklere å tilegne meg og vedlikeholde disse ferdighetene enn å holde ut med mitt eget liv (og aktivitetsavpassingen) uten dem. Derfor fortsetter jeg med avspenningshedonisme og konstruktiv tenking. Det er slik jeg greier å holde ut.
Epilog
Det har skjedd mye siden jeg dikterte denne artikkelen i 2016! Bedringen har fortsatt, og jeg er i dag ikke lenger sengeliggende. Jeg kan gjøre ting jeg ikke har gjort på over 25 år, og er lykkelig over at jeg har holdt ut lenge nok til å få oppleve dette. Prinsippene jeg beskriver i denne artikkelen er fortsatt en del av livet mitt, men det er lettere å bruke dem nå, delvis fordi jeg har vesentlig flere krefter å gå på, og delvis fordi jeg er vant til å bruke dem i en mye vanskeligere situasjon. Jeg lever fortsatt med store begrensninger, men alle funksjonsnivåer er lettere å leve med når man kommer nedenfra og ikke ovenfra. Moral: Ikke gi opp! Når jeg kan bli stadig bedre etter 42 års sykdom, er det mulig for andre også!
©Ingebjørg Midsem Dahl 2025
Av Ingebjørg Midsem Dahl
«Jeg skjønner ikke hvordan du greier det». Det er nesten 20 år siden første gang noen med ME sa dette til meg. De siste årene har det skjedd stadig oftere. Ikke bare har jeg vært sengeliggende i over halvannet tiår, men jeg greier å gjennomføre skikkelig grundig aktivitetsavpassing også. Det er det folk ikke skjønner hvordan jeg greier. Jeg har tenkt en del over dette, og har funnet ut at det er tre grunner til at jeg holder ut med dette på det følelsesmessige planet. For det første vet jeg at aktivitetsavpassing virker. Flere ganger i løpet av livet har jeg opplevd at det å holde meg innenfor grensene mine gir gradvis og varig bedring. I tillegg har jeg lest mange historier om andre som har hatt samme effekt. Uten denne kunnskapen hadde jeg neppe greid å fortsette å bruke denne metoden år etter år.
Den andre grunnen til at jeg har holdt ut med aktivitetsavpassing så lenge er måten jeg tenker på. Når man har det vanskelig, er det lett å ende opp med å baksnakke seg selv og tenke at man er udugelig, og at man ikke er verdt noe og slikt. Jeg valgte å fremsnakke meg selv i stedet. Det jeg drev og sa til meg selv var ting som «jeg er den samme som før, den eneste forskjellen er at jeg ikke kan holde på med ting like lenge som før. Min verdi som menneske ligger i hvem jeg er, ikke i hvor mye jeg kan gjøre», «sykdommen bestemmer hvor lenge jeg kan holde på med ting, men ikke hvem jeg er eller hva jeg velger å prioritere», «jeg har makt over livet mitt innenfor grensene sykdommen setter». I begynnelsen føltes dette som blank løgn, men jeg fortsatte å tenke slik til jeg trodde på det selv når jeg var så trist at jeg gråt. Det var befriende å få selvfølelsen tilbake. Faktisk var selvfølelsen bedre enn den noen gang hadde vært. I tillegg til å tenke konstruktivt om meg selv, tenkte jeg konstruktivt om aktivitetsavpassing. Jeg tenkte tanker som «når jeg stopper aktivitetene før kraftig symptomoppblussing, er det meg som styrer sykdommen og ikke sykdommen som styrer meg», «hvile er akkurat det kroppen min trenger for å lade batteriene», «når jeg gjør bittelitt hver dag, får jeg mye mer ut av livet enn jeg gjør hvis jeg velger jojo-metoden», «det at det går langsomt fremover nå, betyr ikke at det alltid kommer til å gå like langsomt», «dette har virket før, og jeg kjenner at det virker denne gangen også», «hvis jeg fortsetter lenge nok vil bedringen bli stor». Etter hvert så jeg at alle disse tingene var sanne, og det gjorde det lettere å holde ut. Likevel er det en belastning å skulle leve livet sitt i økter på ett og to og fem minutter, spesielt når dette varer i lang tid. Her er det viktig å tenke at konstruktiv tenking ikke er det samme som positiv tenking der man forsøker å late som alt egentlig er bra selv om det ikke er det. Konstruktiv tenking handler om å ha et nyansert bilde av virkeligheten, der man anerkjenner både det som er bra og det som er dårlig. På den måten får man muligheten til både å dyrke og fremelske de gode sidene av livet, samtidig med at man anerkjenner de vanskelige sidene. Når man forholder seg til problemene er det lettere å finne gode løsninger som gjør livet litt bedre. Et annet viktig poeng er at konstruktiv tenking ikke gjør meg fysisk bedre, derimot gjør den meg gladere, og det er verdt å få med seg. Indirekte er den konstruktive tenkingen likevel med på å gjøre meg fysisk bedre fordi den gjør det mulig å gjennomføre aktivitetsavpassing og andre mestringsteknikker.
Den tredje grunnen til at jeg holder ut med aktivitetsavpassingen er at jeg i mange år har trent avspenning og oppmerksomt nærvær daglig. Dyp avspenning gir en vidunderlig følelse av velvære – det er som om man svever. Med mye trening er det mulig å oppleve dette selv om man har smerter og annet sterkt ubehag. Avspenningen har gitt meg mulighet til å oppleve nytelse hver dag, ofte i ganske store mengder, selv om jeg lever et liv der nytelse ikke ellers er det mest dominerende. Jeg kjenner etterhvert alle standardteknikkene og kan velge hvilken jeg har mest lyst på eller som fungerer best i en gitt situasjon. Dermed får jeg variasjon og valgfrihet. Hvis jeg kjeder meg og trenger opplevelser, kan jeg velge avspenning i form av fantasireiser, og rett og slett ta en ferie. Avspenning har gitt meg mulighet til å ta vare på meg selv. Jeg ligger ikke fastlåst i en evig kamp mot en kropp jeg ikke kan forlate. Jeg trenger heller ikke å flykte fra kroppen – jeg kan flykte gjennom den og ut på den andre siden til et sted der jeg og kroppen kan være venner selv om kroppen er svært syk. Dr. Robert Puff sier i en av avspenningsøvelsene sine at hvis man kunne tilbringe evigheten her, ville alt være bra. Det er faktisk sånn dyp avspenning føles. Tenk å få oppleve noe slikt når man er sengeliggende!
Hedonisme er tanken om at et menneskes ypperste følelse er lyst og at mennesket styres av lyst og ulyst. Hvis jeg lar lysten på aktivitet ta overhånd, får jeg symptomoppblussing og, i verste fall, tilbakefall. Avspenning er derimot noe jeg fritt kan ha lyst på, og jeg kan leve ut lysten på velvære og nytelse uten noen andre bivirkninger enn at jeg føler meg bedre. Lysten og nytelsen er også viktig på et annet plan. Dagen min er dominert av måltider og personlig stell, altså arbeid. Hvis resten av dagen hadde handlet om trøstesløse, lidelsesfulle hvilepauser, ville hverdagen ha gnaget meg ned til det ikke var noe igjen. Ved at jeg kan fylle hviletiden med velvære og til og med lyst, kommer livet i balanse til tross for det lave funksjonsnivået. Selvsagt er det perioder da belastningene blir så store at de begynner å tære på meg. Men fordi jeg har verktøyene som lader batteriene, kan jeg foreta justeringer som gjør at balansen gradvis kommer tilbake før jeg ender med utbrenthet eller depresjon.
I bunn og grunn er det så enkelt, selv om det selvsagt ikke er enkelt i det hele tatt. Likevel har det vist seg å være enklere å tilegne meg og vedlikeholde disse ferdighetene enn å holde ut med mitt eget liv (og aktivitetsavpassingen) uten dem. Derfor fortsetter jeg med avspenningshedonisme og konstruktiv tenking. Det er slik jeg greier å holde ut.
Epilog
Det har skjedd mye siden jeg dikterte denne artikkelen i 2016! Bedringen har fortsatt, og jeg er i dag ikke lenger sengeliggende. Jeg kan gjøre ting jeg ikke har gjort på over 25 år, og er lykkelig over at jeg har holdt ut lenge nok til å få oppleve dette. Prinsippene jeg beskriver i denne artikkelen er fortsatt en del av livet mitt, men det er lettere å bruke dem nå, delvis fordi jeg har vesentlig flere krefter å gå på, og delvis fordi jeg er vant til å bruke dem i en mye vanskeligere situasjon. Jeg lever fortsatt med store begrensninger, men alle funksjonsnivåer er lettere å leve med når man kommer nedenfra og ikke ovenfra. Moral: Ikke gi opp! Når jeg kan bli stadig bedre etter 42 års sykdom, er det mulig for andre også!
©Ingebjørg Midsem Dahl 2025
