Etter å ha lest tittelen på dette kåseriet, er det nok en del som lurer på om jeg har blitt religiøs, kanskje til og med gladkristen. «Date med Jesus» høres jo ut som et gladkristent synonym for gudstjeneste. Jeg er imidlertid ikke blitt religiøs siden sist. Jeg har bare begynt med nettdating. Det er forresten oppsiktsvekkende i seg selv, for jeg får fortsatt vondt i øynene av å se på en dataskjerm mer enn en kort stund. Jeg får også vondt i armene av å taste selv. Derfor nettdater jeg ved hjelp av assistentenes øyne og armer. Det øker ofte underholdningsverdien å dele morsomme aktiviteter med andre, men i dette tilfellet fjerner det også enhver illusjon om privatliv. Hvis noen sender meg et bilde av tissen sin, er det ikke meg som ser det først. Heldigvis har dette ennå ikke skjedd. Savnet av privatliv er likevel ikke så stort som man skulle tro, for grovsortering av kandidater på Sukker.no er ikke en spesielt intim affære.
Grovsorteringen handler om å finne ut hvorvidt man overhodet har nok til felles til at det er noe vits i å møtes. Dette kan i blant være utfordrende, for ikke alle menn er like ordrike. En gang jeg tittet på profilen til en fyr som hadde kontaktet meg, så jeg at han sa at han likte å lese, så jeg skrev følgende:
«Jeg ser av profilen din at du liker å lese bøker, hva leser du for tiden?» Han svarte: «Roman». Min venninne Nadia mente at han kanskje svarte så kortfattet som en vits, men det tviler jeg på, siden det viste seg at han var cirka like kortfattet mesteparten av tiden.
Da jeg sjekket profilen til en annen mann som hadde kontaktet meg, oppdaget jeg at han stort sett ikke hadde skrevet noen ting. Derfor skrev jeg og ba ham fortelle litt mer om seg selv. Han svarte: «Mann, 36 år fra Kongsvinger i Hedmark». Jeg svarte: «Hehe, det var vel omtrent det som sto i profilen din, hva interesserer du deg for?». Foreløpig har jeg ikke fått svar. Andre er mer ordrike, men ikke nødvendigvis stivere i rettskriving eller språkbruk. Én skrev at han interesserte seg for spurt. Jeg og assistenten diskuterte om det dreide seg om sport eller sprint, og etter å ha lest resten av profilen kom vi frem til at han antakelig mente sport. En annen skrev: «Jeg samler på vinyler, venner, sykler.». Her stoppet jeg midt i høytlesningen og sa: «Samler han på venner og sykler?». Det viste seg at resten av teksten var en liste over interessene hans, så det ble raskt klart at han ikke samlet på verken venner eller sykler.
Heller ikke bildene folk legger ut er alltid like heldige. Han som likte «spurt» fortalte meg at han akkurat hadde lagt til flere bilder i albumet sitt. Han hadde det. Alle var selfier, og man kunne se at han hadde tatt dem på forskjellige steder og på forskjellige tidspunkter. Mannen selv så i midlertid prikk lik ut på alle bildene. 36-åringen fra Kongsvinger viste seg å ha den typen skjegg som kalles «pornosmultring». Dette er vanligvis en tynn bart som fortsetter ned langs munnvikene til et skjegg som bare er rundt haken. I 36-åringens tilfelle var pornosmultringen imidlertid så massiv at ordet som dukket opp i hodet mitt da jeg så bildene var «smørbrød». Ikke pornosmørbrød, bare smørbrød.
Selv om ikke alle samtaler på Sukker har vært like interessante, har det flere ganger hendt at jeg har snakket så lenge med folk at det ble aktuelt å møte dem. Første gangen det skjedde var sommeren 2017. Da var jeg fortsatt så syk at jeg tilbragte store deler av dagen i senga, og et vanlig stevnemøte på kafé eller liknende var helt uaktuelt. Det eneste jeg greide å tenke ut som virket noenlunde realistisk var en rullestoltur til nærmeste park, som ligger et halvt kvartal unna. Der ville jeg kunne møte fyren liggende på en hagestolpute på plenen, og med noen hvilepauser underveis burde jeg overleve opplegget.
Jeg må ha vært litt av et syn på vei til parken. Jeg satt i den lille elektriske rullestolen min, som i virkeligheten er en manuell rullestol med batteri. På fanget hadde jeg først en bærbar datamaskin, deretter to sammenbrettede hagestolputer, og så, øverst i tårnet, et brett med to termoskopper av porselen. Det eneste man så av meg var hodet, skuldrene og to armer som desperat forsøkte å hindre alt i å rase. Bak gikk en assistent og forsøkte å betjene ledsagerstyringen. Hun hadde ingen erfaring med elektrisk rullestol og styringen var temmelig amatøristisk. Som om dette ikke var nok: Straks vi kom frem og hadde hilst på mannen, begynte rullestolen å pipe. Det viste seg at den var tom for batteri. I første omgang valgte jeg å overse det. Jeg skrudde av stolen, og daten og jeg slo oss ned på hver vår hagestolpute. Vi vekslet mellom å snakke og å hvile, og det ble en hyggelig samtale.
Jeg endte selvsagt med å snakke for mye, men fordi jeg lå, og parken var så stille, ble overanstrengelsen mye mindre enn den kunne ha vært. Da det var på tide å dra hjem, hadde rullestolbatteriet roet seg såpass at det var først halvveis ned i bakken assistenten måtte frikoble hjulene og dytte meg resten av veien hjem. Siden har jeg flirt mye av at rullestolen greide å gå tom for batteri før meg. Det er godt gjort tatt i betraktning hvor dårlige mine batterier er. Det viste seg at laderen var defekt. Jeg møtte fyren igjen noen uker senere, men vi hadde ikke så mye til felles, så det ble ikke noe mer.
Noen måneder senere, i november 2017, ble det igjen aktuelt med et stevnemøte. Helsa var fortsatt på et nivå som bare tillot å møtes i parken. Hvem legger seg på hagestolputer i en park klokka seks om kvelden i november i Oslo? Navnet på parken kan sies å gi en viss indikasjon: Idioten. Mannen jeg møtte var heldigvis ingen idiot. Hagestolputer, tepper og te fungerte etter hensikten, og assistenten, som satt et stykke unna, var den eneste som ble syk etterpå. Hun hadde fått låne et teppe, men det var ikke nok. Mannen var for øvrig en spansk anleggsingeniør, som viste seg å hete Jesus. Så nå har jeg altså vært på date med Jesus. Det var bare synd at han ikke hadde guddommelige evner nok til å forhindre assistenten i å bli forkjølet. Foreløpig har mine nettlige (ikke nattlige) eskapader ikke skaffet meg en kjæreste. Men, det har i alle fall blitt noen gode historier ut av det, og jeg sikret meg mobilnummeret til Jesus.
© Ingebjørg Midsem Dahl 2017

Halvannet år etter møtet med Jesus, ble jeg kjent med Bernhard på Sukker. I motsetning til mange av de andre jeg møtte der var han ikke ingeniør, men statsviter – men han jobber riktignok i en ingeniørfagforening. Også denne gangen valgte jeg at daten skulle avholdes på Idioten, men denne gangen føltes valget betraktelig mindre idiotisk siden det var høysommer. Assistenten var også den samme, men denne gangen ble hun ikke syk. Bernhard og jeg hadde det så hyggelig at vi holdt kontakten, og 11 måneder senere ble vi sammen. Ytterligere fire år senere er vi fortsatt et par, og etter å allerede ha bodd lenge hos hverandre ser vi nå etter en felles leilighet. ME-en har ennå ikke skremt vekk Bernhard!