Aktivitetsavpassingsskolen del 4
Tre stadier - tre mestringsstrategier
Av Ingebjørg Midsem Dahl

Det har vært gjort en rekke forsøk på å dele ME inn i stadier. De fleste slike stadiummodeller handler enten om varighet av sykdommen eller grad av funksjonsnedsettelse. Flere av disse stadiummodellene tar for gitt at mennesker med lav grad av funksjonsnedsettelse har et lavt symptomnivå og kanskje til og med er i bedring, mens folk med middels grad av funksjons­nedsettelse har middels grad av symptomer osv. Virkeligheten er ofte vesentlig mer nyansert. Det er for eksempel fullt mulig å ha et høyt aktivitetsnivå, men samtidig et høyt symptomnivå fordi man er på vei rett inn i et tilbakefall. Det er også mulig å være alvorlig syk, men ha et relativt lavt symptomnivå fordi man er i jevn bedring.
 
Den engelske barne­legen Alan Franklins stadiummodell skiller seg fra de andre. Den beskriver graden av sykdomsaktivitet i kroppen, altså hvor hissig ME-en er til en hver tid. Graden av sykdoms­aktivitet bestemmes av symptomintensiteten og stabiliteten. Franklin delte ME inn i tre stadier. Det ustabile stadiet, stabiliseringsstadiet og bedringsstadiet. I det ustabile stadiet har man et høyt symptomnivå og sykdommen er svært ustabil. I stabiliseringsstadiet er symptomnivået lavere og sykdom­men vesentlig mer stabil. I bedringsstadiet har man et lavt symptomnivå og blir bedre så raskt at man kan øke aktivitetene i et jevnt tempo. Stadiene er ikke knyttet til et bestemt funksjonsnivå. Det er altså fullt mulig å ha et lavt funksjonsnivå, men befinne seg i bedringsstadiet, eller å være i det ustabile stadiet selv om man har et høyt funksjonsnivå. Det interessante med Franklins stadiumteori er at den kan brukes til å velge rik­tig strategi for aktivitetsavpassing ut fra hvilket stadium man befinner seg i. Ved å velge riktig strategi for aktivitetsavpassing kan man oppnå å tvinge sykdoms­aktiviteten ned. Dermed blir man bedre raskere enn om man hadde avpasset aktivitetene på måfå. I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan dette kan gjøres.


Det ustabile stadiet

Det ustabile stadiet preges av ustabilitet, både når det gjelder symptomnivå og aktivitetsnivå. Symptomnivået er høyt og man føler seg syk hele tiden. Målet for aktivitetsavpassing i det ustabile stadiet er å stabilisere tilstanden. Man stabiliserer tilstanden ved å senke aktivitets­nivået til et nivå som ikke medfører symptomøkning, verken i løpet av dagen eller fra dag til dag. Årsaken til dette er at dager med høyere aktivitet tærer på kreftene og fremkaller kraftige symptomer. Ved å senke aktivitetsnivået til et nivå man greier uten symptomøkning, får kroppen mulighet til å hente seg inn igjen. Symptomene vil dermed gradvis bli stabile.
Mange i det ustabile stadiet opplever at det er vanskelig å vite hva slags aktivitetsnivå de skal legge seg på siden symptomene svinger hele tiden. Her er aktivitets­dagboken til uvurder­lig
hjelp. Det er mye lettere å finne ut hvor mye man tåler, når man vet akkurat hvor mye man gjør på en god, middels og dårlig dag.
 
Figur 1 viser hvor ustabilt aktivitetsnivået til en pasient i det ustabile stadiet kan være. Grafen er laget ut fra en aktivitetsdagbok for en måned. Det er brukt en beregningsmetode som gir et tall på den samlede aktiviteten i løpet av dagen. Hvordan man lager og tolker en aktivitetsdagbok beskrives i del 7 og del 9.

Tommelfingerregelen er slik: Hvis man stabiliserer aktivitetsnivået øverst på grafen, altså gjør det man gjør på en god dag hver dag, vil man bli jevnt sykere og sykere. Legger man seg i midten, og gjør det man pleier å gjøre på en middels dag, vil man bli stabil, men ikke bedre. Med andre ord stagnerer man. Legger man seg i bunnen og gjør det man gjør på en dårlig dag, vil man ikke bare bli stabil, men også jevnt bedre. Årsaken til dette ligger i teorien om helingshvile og reparasjonshvile som er beskrevet i del 3 av aktivitetsavpassings­skolen. På et middels aktivitetsnivå, vil man typisk ha ganske mye reparasjonshvile og lite helingshvile, og dermed blir forbedringshastigheten svært lav, eller er kanskje ikke tilstede i det hele tatt. Holder man seg derimot til det man greier på en dårlig dag, selv på gode dager, vil man få en god del helingshvile og dermed bli gradvis bedre.
 
Det å redusere aktivitetsnivået for å bli bedre oppleves som veldig tøft av de fleste. Det er derfor viktig å senke aktivitets­nivået nok i første omgang slik at man begynner å bli bedre. Bedringen vil gi oppmuntring og motivasjon til å holde ut aktivitetsavpassingen inntil vesentlig forbedring er oppnådd. Det er også viktig å tenke på aktivitetsreduksjonen som en midlertidig fase, som noe man gjør for å bli bedre, ikke en permanent endring. I tillegg må man selvsagt sørge for å kose seg i en del av aktivitets­periodene, slik at man greier å holde ut til man blir bedre. Mange med ME er redde for å senke aktivitetsnivået for mye, fordi de har hørt at inaktivitet kan være skadelig. I det ustabile stadiet er inaktivitet vanligvis ikke noe pro­blem. En drastisk reduksjon i aktivitetsnivået vil vanligvis bare medføre raskere forbedring, og da blir man bedre lenge før man rekker å bli skadet av inaktiviteten. Dessuten er det å være i aktivitet så viktig for langt de fleste ME-pasienter at det er lite sannsynlig at de vil senke aktivitetsnivået for mye over tid. Hvor lang tid det tar å stabilisere seg varierer fra person til person. Hos middels og mildt syke pasienter tar selve stabiliseringen vanligvis et par uker. Imidlertid kan forarbeidet med å skrive aktivitetsdagbok og vurdere nivået ta flere uker. Hos svært alvorlig syke pasienter kan stabiliseringsprosessen ta lengre tid, men behøver ikke å gjøre det.


Stabiliseringsstadiet

I stabiliseringsstadiet opplever man stabilitet og svært langsom forbedring. Franklin påpeker at det er viktig å være ekstremt forsiktig, fordi enhver overaktivitet vil medføre tilbakefall til det første stadiet. Målet for aktivitetsavpassing i stabiliseringsstadiet er å holde aktivitets­nivået stabilt mens symptomnivået går ned. Dette er ofte en utfordring fordi det naturlige er å begynne å gjøre mer straks man føler seg bedre. Dette er imidlertid uheldig. Årsaken til det finnes i teorien om reparasjonshvile og helingshvile. Hvis man øker straks man begynner å føle seg bedre, vil mengden helingshvile forbli konstant og svært liten. Dermed vil forbed­ringen fortsette å gå sakte. Holder man aktivitetsnivået stabilt selv om man føler seg bedre, vil mengden helingshvile gradvis øke. Dermed vil forbedringen gå raskere og raskere. Dette gir også en sikkerhetsmargin som kan forhindre mange små tilbake­fall. Aktivitetsdag­boken er et viktig hjelpemiddel til å holde aktivitetsnivået stabilt. For det første gjør den det mulig å holde greie på om man faktisk holder nivået stabilt. For det andre kan man nyte synet av et symptomnivå som gradvis går ned. Se et eksempel på dette i figur 2. Symptomnivået, målt på en skala fra 1-10, er tegnet inn i samme graf som poengene som viser aktivitetsnivået.
 
Det er mye lettere å holde ut aktivitetsavpassingen når man både ser av dagboken at man får det til, og ser de første tegnene til at opplegget faktisk virker. Da er det også lettere å tro på at det skal gå bra til slutt. Aktivitetsavpassing er en svært tøff rehabiliter­ingsteknikk, så vi trenger alle de hjelpe­midlene vi kan få. Hvor lang tid stabiliseringsstadiet varer, varierer veldig. Forbed­ringshastigheten avhenger av hvor mye helingshvile man får. For middels og mildt syke pasienter tar det ofte bare få uker til få måneder å bli bortimot symptomfri. Dette krever imidlertid at man i det ustabile stadiet har senket aktivitetsnivået så mye at de ikke får symptom­økning av aktivitetene. For alvorlig syke pasienter kan det ta en rekke måneder, noen ganger flere år. Det sier seg selv at det er veldig viktig å ha noen små koselige aktiviteter å se fram til slik at man greier å holde ut ventetiden. Det er også viktig å holde fast ved at det at det går tregt i begynnelsen, ikke betyr at det kommer til å gå så tregt alltid. Dette gjelder for folk på alle funksjonsnivåer.


Bedringsstadiet

I bedringsstadiet  blir man raskt bedre, og kan øke aktivitetene jevnt. Den viktigste strate­gien for aktivitetsavpassingen på dette stadiet er å øke så langsomt og gradvis at man ikke fremprovoserer symptomer. Den vanligste tabben er å tenke at når man føler seg mye bedre, er man frisk nok til å gjøre mye mer, og deretter øke aktivitetsnivået brått. Ved slike brå økninger bruker man opp all helingshvilen, noe som gjør at forbedringen stopper opp. Man kan til og med risikere tilbakefall. Øker man derimot gradvis, bevarer man helingshvilen. Da fortsetter forbedrings­prosessen, slik at man kan fortsette å øke aktivitetsnivået. Figur 3 viser gradvis økning av aktivitetsnivået i bedringsstadiet. På grafen økes det totale aktivitetsnivået med 10 % per uke. Dette er en relativt rask økningshastig­het som det gjerne krever litt tid å oppnå.
 
I begynnel­sen må man bare øke en aktivitet av gangen. Økningene bør være små, 10-15%. Når man holder på med noe i et kvarter av gangen, er det faktisk en dobling å plutselig holde på i en halvtime. Selv en fem minutters økning er en økning på 33 %. Det er derfor tryggere med økninger på ett minutt eller to. Man bør veksle mellom å øke fysiske, mentale og sosiale aktiviteter for å holde en god balanse i aktivitetene. I begynnelsen bør alvorlig syke pasienter ikke øke oftere enn en gang i måneden, og oppegående pasienter en gang i uken. Etter hvert som man har kunnet øke en del ganger, får man mer erfaring med hvor raskt forbedringen går, og da kan man eventuelt vurdere å øke hyppigere. Økningsfasen krever selvdisiplin, spesielt i begynnel­sen når økning­ene er små og iveren etter å bli bedre fort er stor. I denne fasen er det viktig ikke å forledes til å tro at det er økningen som skaper forbedringen. Det forholder seg omvendt. Aktivitets­avpassingen (kombinasjonen av helingshvile og det å dele opp aktiviteten i så små porsjoner at man ikke får symptomer av dem) medfører forbedring, og forbedringen medfører igjen at man kan øke gradvis. I del 11 kan man lese mer om når og hvordan man øker på en trygg måte.
 
Det er også viktig å huske at symptom­økning er et tegn på at man øker for fort eller for brått. Ved symptomøkning bør man stoppe opp og vente til man igjen er i stand til å øke uten symptomøkning. Når bedringsstadiet først kommer ordentlig i gang, går forbedringen ofte raskt. Imidlertid sier det seg selv at det tar tid å bygge seg opp fra et lavt nivå. Jeg vet om mennesker som har gått fra sengeliggende til 80 % på bare seks måne­der, men det vanligste er nok at det tar lenger tid. Det varierer også sterkt hvor mye bedre folk blir. Mange når opp på 70-80%, men det er teoretisk mulig å komme helt opp på 95 %.

Strategiene for aktivitetsavpassing ut fra Franklins stadiummodell kan oppsummeres slik:

Første stadium: Reduksjon av aktivitetsnivået for å oppnå stabilitet
Andre stadium: Stabilt aktivitetsnivå mens symptomnivået går ned
Tredje stadium: Gradvis økning av aktivitetsnivået uten symptomøkning
 
Denne behandlingsplanen gjør aktivitetsavpassing til en aktiv rehabiliteringsteknikk, ikke bare en plagsom måte å unngå tilbakefall på.

Oppgaver
1.
Finn ut hvilket av Franklins tre stadier du befinner deg i. Hvis du er usikker, gå ut fra at du er i det ustabile stadiet.
 
2.
Legg opp en strategi for aktivitetsavpassing som passer til det stadiet du er i. Bruk de andre artiklene i Aktivitetsavpassingskolen som hjelpemiddel.
 
 
© Ingebjørg Midsem Dahl 2008
 
Tillatelse til å trykke eller oversette denne artikkelen kan innhentes forfatteren, som kan kontaktes på: [email protected]

Hvis noen ønsker å lage lenker til denne artikkelen, er de velkomne til det.

Tilbake