Aktivitetsavpassingsskolen del 5
Kognitive aktiviteter
Av Ingebjørg Midsem Dahl
Kognitive (tankemessige) problemer har innvirkning på aktivitetsavpassing på to forskjellige måter. For det første kan man redusere kognitive symptomer ved å avpasse mentale aktiviteter. For det andre kan kognitive symptomer gjøre aktivitetsavpassing vanskelig. Vi skal se på begge disse emnene i denne artikkelen. Kognitive problemer påvirker også læring. Dette kan man lese mer om i del 13 – Læring, skole og utdanning. Del 13 er også aktuell for folk som ikke er under utdanning.
Avpassing av mentale aktiviteter
La oss først se på hvordan man kan avpasse mentale aktiviteter. En viktig del av aktivitetsavpassing er å velge rolige aktiviteter som man ikke blir altfor sliten av. Dette kan typisk være aktiviteter som musikklytting, TV-titting og lesing. Disse aktivitetene har det til felles at alle er mentale og krever konsentrasjon. Hvis man gjør slike aktiviteter store deler av dagen eller i de fleste av aktivitetsperiodene man har til rådighet, ender man fort i en situasjon der de fysiske symptomene forbedres mens man er helt grønnsak i hodet. Løsningen på dette er å avpasse også mentale aktiviteter, samt å variere aktivitetene mest mulig.
Mental hvile
Sørg for mental hvile. Første bud er å sørge for flere hvilepauser om dagen der man også får hvilt hodet. Dette kan gjøres med avspenningsteknikker eller søvn. Det går også an å hvile vanlig, men sørge for å unngå å tenke mye. Man kan for eksempel forestille seg at man ligger et vakkert sted i naturen, eller tenke at en kroppsdel av gangen føles tung.
Del opp mentale aktiviteter
I tillegg er det svært viktig å dele også de mentale aktivitetene opp i så små biter at man ikke blir sliten av dem. For friske mennesker er slike stille aktiviteter som TV-titting å betrakte som hvile. For ME-pasienter er de aktiviteter, og man blir faktisk sliten av dem. Derfor må også disse begrenses for at man skal kunne bli bedre. Dette er selvsagt ikke morsomt. Husk at det tross alt er morsommere å se på TV en halvtime og føle seg helt fin etterpå, enn å holde på i tre timer og ende opp med dundrende hodepine. Det viktigste er å få delt alt opp i små porsjoner og få variert aktivitetene. Man trenger ikke å slutte helt. Hvis man synes det er vanskelig å dele opp aktivitetene, eller å stoppe midt i ting, så velg ting som til en viss grad begrenser seg selv. For eksempel kan man lese sitatbøker, vitsebøker, dikt eller noveller i stedet for romaner. Man kan høre på enkeltsanger i stedet for hele plater, og velge lydbøker som er lette å dele inn i små porsjoner, for eksempel sketsjer og noveller. Når det gjelder TV kan man eksperimentere med kortfilmer og novellefilmer, serier med korte avsnitt og så videre. De fleste TV-programmer kan fint deles i to, men det er ofte vanskelig å dele dem i mindre biter. Hvis man for eksempel prøver å se en totimers film i 15-minuttersbiter, ender man fort med å miste tråden. Derimot er det vanligvis ikke noe problem å dele et halvtimes program i to 15-minutters biter. Humorprogram med sketsjer er lette å dele i enda mindre biter fordi man kan stoppe videoen/dvden mellom to sketsjer.
Sørg for å variere aktivitetene
Variasjon er også viktig. Ved ME er det ikke bare slik at mentale aktiviteter fører til mentale symptomer, og fysiske aktiviteter fører til fysiske symptomer. Fysisk overaktivitet kan føre til mentale symptomer, og omvendt. Dette kan man unngå ved å gjøre passende mengder av fysiske og mentale aktiviteter uten å overdrive noen av dem. Hvis man kan holde på med aktiviteter en stund vil man sannsynligvis bli mindre sliten av å gjøre tre korte ting etter hverandre i stedet for én ting lenge. Man kan for eksempel se på TV i 20 minutter, gjøre en hobbyaktivitet i 20 minutter, og så lese i 20 minutter. Etter å ha hatt hvilepause kan du ta runden en gang til. Eksperimenter også med andre avslappende aktiviteter enn de rent mentale. Mange hobbyaktiviteter er svært velegnede. Man bruker nemlig en helt annen form for konsentrasjon når man for eksempel legger puslespill, bygger lego eller lager gratulasjonskort enn man gjør hvis man for eksempel ser på TV. Hvis man ikke vet hva slags hobbyaktiviteter man liker, kan det lønne seg å låne hobbybøker på biblioteket eller titte i kataloger, for eksempel fra Panduro eller Sløyddetaljer.
Gjør en ting av gangen
Friske mennesker har ingen problemer med å føre en samtale mens TV-en står på i bakgrunnen. For ME-pasienter er dette helt umulig. Selv om man greier det vil man bli sliten mer enn dobbelt så fort som hvis man ser på TV først og snakker etterpå. Det å redusere distraksjon og gjøre bare en ting av gangen kan vesentlig redusere kognitive problemer. Skru av TV, radio og datamaskin unntatt akkurat mens man bruker dem. Lukk dører og bruk ørepropper. Blinkende lys og ting som beveger seg er også distraherende. Om det er nødvendig, fjern blomster som lukter, reduser trekk, sørg for behagelig temperatur og passende lysforhold.
Hvis man skal gjøre noe som krever ekstra konsentrasjon, kan det være nødvendig å sitte ved et bord som er helt tomt, bortsett fra de tingene man trenger for å utføre akkurat denne oppgaven. Folk som blir distrahert av tekst og bilder på siden de leser, kan lage en leseprotese. Dette er et ark i hvit kartong der en skjærer ut en lang, smal åpning. Åpningen skal være like høy som halvannen linje, og like bred som teksten i boka. Når man legger leseprotesen over teksten, ser man bare en linje av gangen og unngår dermed å bli distrahert. Hvis man har en livlig familie, kan det være vanskelig å sitte sammen med dem i stuen. Få dem eventuelt til å komme inn til deg på et annet rom, i korte perioder. Tenk gjerne ut aktiviteter som du faktisk kan gjøre sammen med dem, for eksempel å ligge på gulvet og tegne.
Hvordan kognitive problemer kan gjøre aktivitetsavpassing vanskelig
Konsentrasjons- og hukommelsesproblemer kan vanskeliggjøre aktivitetsavpassing på flere måter. For eksempel kan man glemme at man hadde tenkt å hvile, eller glemme å kjenne etter når det er på tide å stoppe. Det å konsentrere seg om en samtale kan kreve så mye av en, at man ikke samtidig greier å planlegge en passende avslutning på samtalen. Man kan også glemme å skrive i aktivitetsdagboka eller man har avtalt for mye i løpet av en uke, fordi man glemte at man hadde en avtale fra før. Disse vanskelighetene kan kanskje virke som dårlige unnskyldninger for ikke å avpasse aktivitetene bra nok, men de er helt reelle. Imidlertid finnes det flere triks som kan gjøre det litt enklere. For det første kan man på forhånd planlegge hvor lenge man vil holde på med en aktivitet, for eksempel at man vil høre tre sanger. Det er lettere å holde greie på hvor mange sanger man har hørt enn å forsøke å kjenne etter hvor lenge man orker å holde på. Man bør også bruke en avtalebok for å unngå å overbooke avtaler, og gjøre det til en vane å titte i boka hver gang noen vil avtale noe med deg.
Alarmklokker er også en god idé, hvis man vel å merke husker å skru den på. Når man har besøk bør man på forhånd fortelle folk hvor lenge man orker å ha besøk, samt gjenta dette idet de kommer. Bruk gjerne alarm i tillegg, og fortell folk at du blir bedre av å unngå å overanstrenge deg. Dermed øker du sjansen for at folk faktisk går når alarmen ringer. Erfaringsmessig er folk ganske lite flinke til å hjelpe pasienter med å holde seg innenfor grensene sine. Man kan ikke bare overlate ansvaret til andre. Den sosiale situasjonen blir vesentlig enklere av at folk er forberedt på at besøket kommer til å bli kort. Man kan lese mer om avpassing av sosiale aktiviteter i del 15.
Hva aktivitetsdagboken angår, er det en fordel at man tar den med seg overalt og legger den på et lett synlig sted. Når man er ferdig med en aktivitet, kan det være vanskelig å huske når man begynte på den. Dette problemet unngår man ved å skrive i dagboken hva klokkeslettet er når man begynner på en aktivitet, og deretter hva klokken er når man avslutter aktiviteten. På den måten slipper man å huske hvor lenge man egentlig holdt på. I begynnelsen er det svært vanlig å glemme dagboka, men etter hvert som man har fått innarbeidet vanen, er det vanligvis ikke noe problem. Har man problemer med å holde greie på sin egen daglige rutine, kan man få noen til å skrive den på et ark på en oversiktlig og lettforståelig måte. Plasser arket ved sengen eller der man pleier å oppholde seg, på et sted du lett kan se det. Man bør også bruke telefonsvarer når man hviler for å sørge for at man kan ligge mest mulig uforstyrret.
Mental overstimulering
Mange friske mennesker har opplevd å være så slitne etter en lang dag at de ikke greier å roe hodet. De prøver å hvile, men hodet kverner videre helt av seg selv. Det er mindre kjent at dette er et vanlig problem ved ME. Problemet kalles mental overstimulering. Overstimulering kan gi seg utslag i snakkesalighet, følelse av å være gira, lett rusfølelse som gjør det vanskelig å stoppe det man driver med og korte perioder med hyperaktivitet etterfulgt av symptomoppblussing. De fleste ME-pasienter har opplevd å føle seg sånn når de skal sove om kvelden, men overstimulering kan også være et problem om dagen, spesielt for dem som er alvorlig syke. Hos denne gruppen kan overstimulering oppstå av helt minimal aktivitet som å tenke et øyeblikk, si en setning eller av kortvarig sanseinntrykk. Overstimulering blir ofte verre i løpet av dagen. Det er vanlig at ME-pasienter tror at overstimulering skyldes for mye adrenalin. Likevel er det fullt mulig å være veldig overstimulert uten å ha de fysiske symptomene man får av en vesentlig utløsning av adrenalin. Det er derfor naturlig å formode at overstimulering skyldes ubalanse i andre kjemikalier i hjernen, men meg bekjent er det ikke forsket på dette.
Overstimulering er et symptom på overanstrengelse i likhet med smerter, utmattelse og konsentrasjonsproblemer. Den viktigste måten å få ned overstimulering på er å stoppe aktiviteter før man blir overstimulert. Hvis man er så syk at dette ikke er mulig, må man stoppe på et så tidlig tidspunkt som mulig. Man må også lære seg dyp, mental hvile. For å roe ned hodet kan det hjelpe å høre på cd-er med avspenningsøvelser. Det hjelper også å finne ut hvilken type tenking man finner minst anstrengende. Hvis man for eksempel opplever det som veldig anstrengende å tenke i ord, kan man mykt tvinge seg til å tenke i rolige, stille bilder når man er overstimulert. Deretter kan man tenke på en og en kroppsdel, og til sist blir hodet kanskje så rolig at man greier å la være å tenke i det hele tatt.
Overstimulering kan gjøre det svært vanskelig å koble ut eller i det hele tatt å avpasse aktivitetene. Dette skyldes ikke dårlig selvkontroll. Det kan sammenlignes med at det er vanskelig å slappe av i muskulaturen når man har veldig kraftige smerter. Likevel er det viktig at man jobber med å lære seg å koble ut best mulig, slik at man oppnår en gradvis minskning av overstimuleringen. For alvorlig syke pasienter kan det å lære å koble ut, gjøre forskjellen mellom å bli bedre og ikke å bli det. Siden omgivelsene gjerne tolker snakkesalighet og hyperaktivitet som et tegn på friskhet, og ikke på overanstrengelse, er det viktig at man forklarer omgivelsene hvordan overstimuleringen fungerer. På den måten kan pårørende hjelpe en med å hvile i tide, og dermed fremme en god utvikling. Selv ekstrem overstimulering kan med tiden bli helt borte med aktivitetsavpassing.
* * *
Hvis ingen av de ovennevnte teknikkene hjelper, så gi hjernen din all den hvile den trenger. Etter hvert vil de kognitive symptomene dabbe av slik at du kan tenke klart igjen.
Oppgaver
1.
Innfør flere daglige hvilepauser der du får fullstendig mental hvile.
2.
Sørg for å stoppe mentale aktiviteter i tide, slik at du ikke får symptomer.
3.
Sørg for god variasjon mellom fysiske og mentale aktiviteter.
4.
Tenk over hvordan de kognitive symptomene dine gjør det vanskelig for deg å avpasse aktivitetene. Finn strategier for å avhjelpe problemene
© Ingebjørg Midsem Dahl 2008
Tillatelse til å trykke eller oversette denne artikkelen kan innhentes forfatteren, som kan kontaktes på: [email protected]
Hvis noen ønsker å lage lenker til denne artikkelen, er de velkomne til det.
Avpassing av mentale aktiviteter
La oss først se på hvordan man kan avpasse mentale aktiviteter. En viktig del av aktivitetsavpassing er å velge rolige aktiviteter som man ikke blir altfor sliten av. Dette kan typisk være aktiviteter som musikklytting, TV-titting og lesing. Disse aktivitetene har det til felles at alle er mentale og krever konsentrasjon. Hvis man gjør slike aktiviteter store deler av dagen eller i de fleste av aktivitetsperiodene man har til rådighet, ender man fort i en situasjon der de fysiske symptomene forbedres mens man er helt grønnsak i hodet. Løsningen på dette er å avpasse også mentale aktiviteter, samt å variere aktivitetene mest mulig.
Mental hvile
Sørg for mental hvile. Første bud er å sørge for flere hvilepauser om dagen der man også får hvilt hodet. Dette kan gjøres med avspenningsteknikker eller søvn. Det går også an å hvile vanlig, men sørge for å unngå å tenke mye. Man kan for eksempel forestille seg at man ligger et vakkert sted i naturen, eller tenke at en kroppsdel av gangen føles tung.
Del opp mentale aktiviteter
I tillegg er det svært viktig å dele også de mentale aktivitetene opp i så små biter at man ikke blir sliten av dem. For friske mennesker er slike stille aktiviteter som TV-titting å betrakte som hvile. For ME-pasienter er de aktiviteter, og man blir faktisk sliten av dem. Derfor må også disse begrenses for at man skal kunne bli bedre. Dette er selvsagt ikke morsomt. Husk at det tross alt er morsommere å se på TV en halvtime og føle seg helt fin etterpå, enn å holde på i tre timer og ende opp med dundrende hodepine. Det viktigste er å få delt alt opp i små porsjoner og få variert aktivitetene. Man trenger ikke å slutte helt. Hvis man synes det er vanskelig å dele opp aktivitetene, eller å stoppe midt i ting, så velg ting som til en viss grad begrenser seg selv. For eksempel kan man lese sitatbøker, vitsebøker, dikt eller noveller i stedet for romaner. Man kan høre på enkeltsanger i stedet for hele plater, og velge lydbøker som er lette å dele inn i små porsjoner, for eksempel sketsjer og noveller. Når det gjelder TV kan man eksperimentere med kortfilmer og novellefilmer, serier med korte avsnitt og så videre. De fleste TV-programmer kan fint deles i to, men det er ofte vanskelig å dele dem i mindre biter. Hvis man for eksempel prøver å se en totimers film i 15-minuttersbiter, ender man fort med å miste tråden. Derimot er det vanligvis ikke noe problem å dele et halvtimes program i to 15-minutters biter. Humorprogram med sketsjer er lette å dele i enda mindre biter fordi man kan stoppe videoen/dvden mellom to sketsjer.
Sørg for å variere aktivitetene
Variasjon er også viktig. Ved ME er det ikke bare slik at mentale aktiviteter fører til mentale symptomer, og fysiske aktiviteter fører til fysiske symptomer. Fysisk overaktivitet kan føre til mentale symptomer, og omvendt. Dette kan man unngå ved å gjøre passende mengder av fysiske og mentale aktiviteter uten å overdrive noen av dem. Hvis man kan holde på med aktiviteter en stund vil man sannsynligvis bli mindre sliten av å gjøre tre korte ting etter hverandre i stedet for én ting lenge. Man kan for eksempel se på TV i 20 minutter, gjøre en hobbyaktivitet i 20 minutter, og så lese i 20 minutter. Etter å ha hatt hvilepause kan du ta runden en gang til. Eksperimenter også med andre avslappende aktiviteter enn de rent mentale. Mange hobbyaktiviteter er svært velegnede. Man bruker nemlig en helt annen form for konsentrasjon når man for eksempel legger puslespill, bygger lego eller lager gratulasjonskort enn man gjør hvis man for eksempel ser på TV. Hvis man ikke vet hva slags hobbyaktiviteter man liker, kan det lønne seg å låne hobbybøker på biblioteket eller titte i kataloger, for eksempel fra Panduro eller Sløyddetaljer.
Gjør en ting av gangen
Friske mennesker har ingen problemer med å føre en samtale mens TV-en står på i bakgrunnen. For ME-pasienter er dette helt umulig. Selv om man greier det vil man bli sliten mer enn dobbelt så fort som hvis man ser på TV først og snakker etterpå. Det å redusere distraksjon og gjøre bare en ting av gangen kan vesentlig redusere kognitive problemer. Skru av TV, radio og datamaskin unntatt akkurat mens man bruker dem. Lukk dører og bruk ørepropper. Blinkende lys og ting som beveger seg er også distraherende. Om det er nødvendig, fjern blomster som lukter, reduser trekk, sørg for behagelig temperatur og passende lysforhold.
Hvis man skal gjøre noe som krever ekstra konsentrasjon, kan det være nødvendig å sitte ved et bord som er helt tomt, bortsett fra de tingene man trenger for å utføre akkurat denne oppgaven. Folk som blir distrahert av tekst og bilder på siden de leser, kan lage en leseprotese. Dette er et ark i hvit kartong der en skjærer ut en lang, smal åpning. Åpningen skal være like høy som halvannen linje, og like bred som teksten i boka. Når man legger leseprotesen over teksten, ser man bare en linje av gangen og unngår dermed å bli distrahert. Hvis man har en livlig familie, kan det være vanskelig å sitte sammen med dem i stuen. Få dem eventuelt til å komme inn til deg på et annet rom, i korte perioder. Tenk gjerne ut aktiviteter som du faktisk kan gjøre sammen med dem, for eksempel å ligge på gulvet og tegne.
Hvordan kognitive problemer kan gjøre aktivitetsavpassing vanskelig
Konsentrasjons- og hukommelsesproblemer kan vanskeliggjøre aktivitetsavpassing på flere måter. For eksempel kan man glemme at man hadde tenkt å hvile, eller glemme å kjenne etter når det er på tide å stoppe. Det å konsentrere seg om en samtale kan kreve så mye av en, at man ikke samtidig greier å planlegge en passende avslutning på samtalen. Man kan også glemme å skrive i aktivitetsdagboka eller man har avtalt for mye i løpet av en uke, fordi man glemte at man hadde en avtale fra før. Disse vanskelighetene kan kanskje virke som dårlige unnskyldninger for ikke å avpasse aktivitetene bra nok, men de er helt reelle. Imidlertid finnes det flere triks som kan gjøre det litt enklere. For det første kan man på forhånd planlegge hvor lenge man vil holde på med en aktivitet, for eksempel at man vil høre tre sanger. Det er lettere å holde greie på hvor mange sanger man har hørt enn å forsøke å kjenne etter hvor lenge man orker å holde på. Man bør også bruke en avtalebok for å unngå å overbooke avtaler, og gjøre det til en vane å titte i boka hver gang noen vil avtale noe med deg.
Alarmklokker er også en god idé, hvis man vel å merke husker å skru den på. Når man har besøk bør man på forhånd fortelle folk hvor lenge man orker å ha besøk, samt gjenta dette idet de kommer. Bruk gjerne alarm i tillegg, og fortell folk at du blir bedre av å unngå å overanstrenge deg. Dermed øker du sjansen for at folk faktisk går når alarmen ringer. Erfaringsmessig er folk ganske lite flinke til å hjelpe pasienter med å holde seg innenfor grensene sine. Man kan ikke bare overlate ansvaret til andre. Den sosiale situasjonen blir vesentlig enklere av at folk er forberedt på at besøket kommer til å bli kort. Man kan lese mer om avpassing av sosiale aktiviteter i del 15.
Hva aktivitetsdagboken angår, er det en fordel at man tar den med seg overalt og legger den på et lett synlig sted. Når man er ferdig med en aktivitet, kan det være vanskelig å huske når man begynte på den. Dette problemet unngår man ved å skrive i dagboken hva klokkeslettet er når man begynner på en aktivitet, og deretter hva klokken er når man avslutter aktiviteten. På den måten slipper man å huske hvor lenge man egentlig holdt på. I begynnelsen er det svært vanlig å glemme dagboka, men etter hvert som man har fått innarbeidet vanen, er det vanligvis ikke noe problem. Har man problemer med å holde greie på sin egen daglige rutine, kan man få noen til å skrive den på et ark på en oversiktlig og lettforståelig måte. Plasser arket ved sengen eller der man pleier å oppholde seg, på et sted du lett kan se det. Man bør også bruke telefonsvarer når man hviler for å sørge for at man kan ligge mest mulig uforstyrret.
Mental overstimulering
Mange friske mennesker har opplevd å være så slitne etter en lang dag at de ikke greier å roe hodet. De prøver å hvile, men hodet kverner videre helt av seg selv. Det er mindre kjent at dette er et vanlig problem ved ME. Problemet kalles mental overstimulering. Overstimulering kan gi seg utslag i snakkesalighet, følelse av å være gira, lett rusfølelse som gjør det vanskelig å stoppe det man driver med og korte perioder med hyperaktivitet etterfulgt av symptomoppblussing. De fleste ME-pasienter har opplevd å føle seg sånn når de skal sove om kvelden, men overstimulering kan også være et problem om dagen, spesielt for dem som er alvorlig syke. Hos denne gruppen kan overstimulering oppstå av helt minimal aktivitet som å tenke et øyeblikk, si en setning eller av kortvarig sanseinntrykk. Overstimulering blir ofte verre i løpet av dagen. Det er vanlig at ME-pasienter tror at overstimulering skyldes for mye adrenalin. Likevel er det fullt mulig å være veldig overstimulert uten å ha de fysiske symptomene man får av en vesentlig utløsning av adrenalin. Det er derfor naturlig å formode at overstimulering skyldes ubalanse i andre kjemikalier i hjernen, men meg bekjent er det ikke forsket på dette.
Overstimulering er et symptom på overanstrengelse i likhet med smerter, utmattelse og konsentrasjonsproblemer. Den viktigste måten å få ned overstimulering på er å stoppe aktiviteter før man blir overstimulert. Hvis man er så syk at dette ikke er mulig, må man stoppe på et så tidlig tidspunkt som mulig. Man må også lære seg dyp, mental hvile. For å roe ned hodet kan det hjelpe å høre på cd-er med avspenningsøvelser. Det hjelper også å finne ut hvilken type tenking man finner minst anstrengende. Hvis man for eksempel opplever det som veldig anstrengende å tenke i ord, kan man mykt tvinge seg til å tenke i rolige, stille bilder når man er overstimulert. Deretter kan man tenke på en og en kroppsdel, og til sist blir hodet kanskje så rolig at man greier å la være å tenke i det hele tatt.
Overstimulering kan gjøre det svært vanskelig å koble ut eller i det hele tatt å avpasse aktivitetene. Dette skyldes ikke dårlig selvkontroll. Det kan sammenlignes med at det er vanskelig å slappe av i muskulaturen når man har veldig kraftige smerter. Likevel er det viktig at man jobber med å lære seg å koble ut best mulig, slik at man oppnår en gradvis minskning av overstimuleringen. For alvorlig syke pasienter kan det å lære å koble ut, gjøre forskjellen mellom å bli bedre og ikke å bli det. Siden omgivelsene gjerne tolker snakkesalighet og hyperaktivitet som et tegn på friskhet, og ikke på overanstrengelse, er det viktig at man forklarer omgivelsene hvordan overstimuleringen fungerer. På den måten kan pårørende hjelpe en med å hvile i tide, og dermed fremme en god utvikling. Selv ekstrem overstimulering kan med tiden bli helt borte med aktivitetsavpassing.
* * *
Hvis ingen av de ovennevnte teknikkene hjelper, så gi hjernen din all den hvile den trenger. Etter hvert vil de kognitive symptomene dabbe av slik at du kan tenke klart igjen.
Oppgaver
1.
Innfør flere daglige hvilepauser der du får fullstendig mental hvile.
2.
Sørg for å stoppe mentale aktiviteter i tide, slik at du ikke får symptomer.
3.
Sørg for god variasjon mellom fysiske og mentale aktiviteter.
4.
Tenk over hvordan de kognitive symptomene dine gjør det vanskelig for deg å avpasse aktivitetene. Finn strategier for å avhjelpe problemene
© Ingebjørg Midsem Dahl 2008
Tillatelse til å trykke eller oversette denne artikkelen kan innhentes forfatteren, som kan kontaktes på: [email protected]
Hvis noen ønsker å lage lenker til denne artikkelen, er de velkomne til det.
