Overdose
Av Ingebjørg Midsem Dahl

Jeg har fått overdose. Total og fullstendig overdose. Av alle ting har jeg greid å få overdose av mestring. Man skulle ikke tro det var mulig, men det er det. I mangel av medisinsk behandling er det mestring jeg har satset på de siste 15 årene. Nei, faktisk har jeg satset på mestring så lenge jeg kan huske siden jeg ble syk som lite barn på 80-tallet. De siste 15 årene har jeg imidlertid jobbet helt systematisk med en lang rekke mestringsteknikker, både aktivitetsavpassing, følelsesmessig mestring og kostholdsendringer mot matintoleranser, samt allment fokus på kos og hygge innenfor grensene mine for å holde ut. Jeg har for lengst nådd et punkt der jeg ikke finner noe nytt i bøker om mestring av kronisk sykdom. Problemet er ikke at jeg har hørt alt før, men at jeg for lengst har prøvd alt sammen med god effekt. Jada, for det virker jo også. Det er derfor jeg har snudd det verste tilbakefallet jeg noen gang har hatt til den lengste perioden med gradvis bedring jeg noensinne har hatt. Det er også mestringen som har gjort at jeg faktisk har hatt et liv i perioden. Jeg har fått til alt mulig som egentlig ikke burde ha vært mulig. For eksempel å skrive uten å kunne skrive. Hva er da problemet? Jo, problemet er at jeg er luta lei alt sammen. Jeg er så lei av mestring at jeg har lyst til å hoppe opp og ned og brøle. Det er jeg selvfølgelig ikke frisk nok til. Verken hoppingen eller brølingen. Det er det som er det egentlige problemet. Etter tolv års bedring er jeg fortatt ikke frisk nok til å gjøre noe av det jeg egentlig vil. Jeg vet at mitt liv er mitt ansvar og at det er min oppgave å iverksette alle triksene i boka, spesielt siden jeg kan alle fra før. Det er bare det at jeg er så lei av triksene at jeg har mest lyst til å levere inn livet mitt til reparasjon. Det er sånn man gjør med datamaskiner, holder på til man skriker og lengter etter en øks, og deretter ringer man Digifix. Man kaller inn de profesjonelle. De profesjonelle rundt meg har derimot færre og mindre kreative ideer enn jeg har, og det er lite fortrøstningsfullt. Jeg vurderer i blant å skaffe meg en psykolog, men siden problemet ikke ligger i hvordan jeg tenker, vet jeg ikke om vedkommende vil kunne hjelpe meg i det hele tatt. Jo, forresten, hvis jeg finner en som driver med trylling eller noe på fritida, ville vedkommende i hvert fall kunne underholde meg mens jeg venter. Ja, jeg kjeder meg så desperat at jeg vurderer å skaffe meg en psykolog for underholdningens skyld. Faktisk er jeg desperat nok til å synes at det er helt greit å se på at en psykolog krabber rundt på stuegulvet mitt og bygger modelljernbane. Derimot tviler jeg sterkt på om psykologen greier å overtale meg til å prøve nye mestringsteknikker. Jeg har fått dosen.

© Ingebjørg Midsem Dahl 2014